Fra ufrivilligbarnløs til gravid!

I juli 2011 tok vi avgjølelsen om at jeg skulle slutte på prevansjon. Det var litt skremmende men alikevel magisk at vi nå hadde bestemt oss for stifte familie. Månedene gikk og alle graviditetstestene var negative. Jeg begynte og få en følelse om at noe kunne være galt, men visste det gjerne kunne ta et år før en spiren satt. Etter noen runder på google bestemte vi oss for og prøve clearblue fertilitetsmonitor, for og kartlegge når eggløsningen var. Syklusene var lange, gjerne opp til 90 dager, og jeg fikk aldri positiv eggløsningstest. Etter 7 måneder bestemte vi oss for og ta en samtale med lege. Legen mente det fortsatt var innenfor normalen at vi fortsatt ikke var gravide, men etter litt prating ble vi henvist videre til en kvinneklinikk. 

Etter flere måneder med venting, fikk vi endelig brev i posten med time på klinikken. På klinikken ble det tatt en ultralyd som viste at jeg modnet mange egg, men ingen ble dominante sånn at jeg fikk eggløsning. Det ble ikke noe mer hjelp og få, bare en beskjed om at jeg måtte gå ned 25 kg, de tre neste månedene, om de skulle gjøre noe mer for meg. Jeg var ikke spesiellt stor, men hadde en høyere bmi enn normal. Vi startet kostholdsendring. Vi valgte også og kontakte en privat klinikk fordi vi ikke var fornøyde med hvordan vi ble behandlet.

Vi fikk time på klinikken ganske fort. Det ble tatt blodprøver og nok en ultralyd med samme informasjon. Mer kunne heller ikke dem gjøre for oss fordi vi var så unge, og jeg fikk bare beskjed om og trene fem dager i uka. Vi fikk helt sjokk av og igjen bli behandlet på den måten, men tok rådet til oss og fortsatte med ´slankingen´. Etter 3 uker hadde jeg tatt av meg 6 kg, og ringte igjen tilbake til klinikken for og høre om de kunne hjelpe oss nå. Igjen fikk jeg beskjed om at det ikke var bra nok, og en følelse av at det bare var unnskyldninger for og slippe og hjelpe, slo oss. Nok var nok, og vi bestemte oss for og finne en ny klinikk som hadde høy nok bmi grense for og få hjelp. Etter nok en runde med google kom vi frem til at medicus hadde vært til god hjelp for mange. Nærmeste klinikk lå 40 mil unna, men det var det eneste som føltes som et håp for oss.

Mai 2012

Etter en telefon til klinikken ble vi overasket over hvor hyggelige de var. Alder og vekt var ingen problem og de ville gjerne hjelpe oss, men først måtte vi sende dem noen blodprøver. Prøver ble tatt og sendt, og vi fikk time på klinikken. Litt nervøse for og igjen ikke bli tatt seriøst dro vi 40 mil for og prøve på nytt. Sædprøve ble for første gang analysert, og heldigvis var den normal. Problemet var nå bare meg.. Jeg måtte ta en ultralydundersøkelse med kontrastveske i egglederene, for og sjekke om det var passasje. En veldig vond men nødvendig undersøkelse. Heldigvis så alt fint ut med egglederene, men de kunne se at eggstokkene var fulle av umodne egg/cyster. Gynekologen konkluderte med at jeg hadde noe som lignet polycystiske ovarier, og at jeg ikke hadde eggløsning så ofte, eller at det tok veldig lang tid før eggene modnet. Endelig hadde vi fått en diagnose. Etter en samtale om behandling videre ble vi enige om 3 måneder med pergotime, et hormon for eggløsning, for så og gå videre med ivf om det ikke skulle fungere. Legen var optimistisk, og endelig kunne vi reise hjemmover med et smil om munnen. Nå var det håp!

Underveis i behandlingen med pergotime, fikk vi beskjed om og ta blodprøver hos fastlegen. Rekvisisjon fra medicus hadde vi fått, så dette skulle ikke være noe problem. Men fastlegen nektet oss og ta prøvene. Han mente vi måtte reise til klinikken for og gjøre det, til tross for at han visste den var 40 mil unna. Han nektet og hjelpe oss, og tok rekvisisjonen min med en trussel om at han skulle ringe barnevernet, og klinikken sånn at vi ikke fikk mer hjelp derfra. Jeg braste ut av legekontoret i tårer. Tilbake hjemme byttet jeg lege med en eneste gang, før jeg reiste til et annet legekontor hvor prøvene ble tatt uten problem. Noen dager senere fikk vi brev i posten om at klinikken trakk seg ut av sammarbeidet, fordi forholdene ikke lå til rette mer. Nå sto vi igjen uten noen form for hjelp, bare to kurer med pergotime. Nå var vi så utslitte at vi bestemte oss for og ta en pause fra alle tanker om hjelp, og heller prøve og se hva som skjedde på egenhånd. Den siste kuren med pergotime ble lagt på hylla.

Januar 2013

Etter en pause bestemte vi oss for og prøve og søke hjelp i utlandet, etter dårlig hjelp både offentlig og privat i Norge følte vi ikke for og prøve det noe mer. Vi kom i kontakt med en klinikk i Danmark som gjerne ville hjelpe. Alle prøvsvar fra medicus ble sendt dit, før vi i januar 2013 dro til Danmark for konsultasjon og undersøkelse. Fikk igjen beskjed om at jeg hadde pco og at sædkvaliteten fortsatt var bra. Legen ville jeg skulle prøve noe som hadde god virkning for mange med pco, metformin- et medikament for folk med diabetes. Vi med pco har gjerne høyt blodsukker, noe som fører til at det hemmer eggløsning og gir overvekt. Det er også vanskelig og gå ned i vekt på grunn av det. Metformin ville gjøre blodsukkeret stabilt som igjen ville gi eggløsning, samtidig som jeg også kunne gå ned i vekt. Men forskjellig fra de andre legene mente han at jeg ikke trengte og gå ned noe i vekt, ihvertfall ikke mer enn 2-3 kg. Det ble satt opp en plan fremmover om at jeg skulle prøve 6 måneder med metformin, før vi skulle gå i gang med inseminasjons-forsøk. 

Tilbake i Norge startet jeg på meformin. Det gikk bra med to tabletter om dagen, men da jeg økte til tre ble jeg skikkelig dårlig med kvalme og diarè. Jeg var på og av tablettene i flere mnd før jeg ga opp. Jeg klart aldri og få tatt nok tabletter til at det skulle ha full virkning, men syklusen stabiliserte seg og vekten viste -10 kg. Jeg sendte mail til klinikken og sa at jeg måtte slutte på tablettene, og at vi ville gå videre med behandlingsplanen. Ettersom en inseminsjonsbehandling er dyrt, måtte vi spare i noen måneder før vi kunne gjennomføre dette. Og planen var og at vi skulle starte med det i februar 2014. I Juni bestemte jeg meg for og gi metformin en siste sjanse, samtidig som jeg tok siste kuren med pergotime. Men det resulterte heller ikke i noen graviditet. Vi bestemte oss for og ta en pause fra prøvingen og fortsette og spare penger. Jeg fortsatte og ta en tablett med metformin for og prøve og holde syklusen stabil og i August 2013 viste testen to streker. Jeg var endelig gravid etter to år med slit! 

I uke 8 tok vi en ultralyd som viste en tom fostersekk, alt vi kunne se var plommesekken. Gynekologen konkluderte med at jeg var kortere på vei og stilte meg tilbake til uke 4/5. Tankene beggynte og rulle, men vi slo oss til ro med at det ikke trengte og være noe feil. Vi reiste på ferie, og kvalmen dukket opp. Håpet bygde seg sakte men sikkert oppover. I uke 8 av svangerskapet (etter min bergening uke 11) var vi igjen på ny ultralyd. Men det var fortsatt tom fostersekk, men størrelsen på livmor, fostersekk og plommesekk tilasvarte 8 uker. Det ble konkludert at det var en blighted ovum, at egget hadde blitt sugd opp av kroppen tidlig og at kroppen enda ikke hadde skjønt at jeg ikke var gravid mer. En uke senere ordnet kroppen min opp selv, og jeg spontanaborterte i uke 9(12). Det var den verste smerten jeg har opplevd, en negativ smerte. I tillegg så blødde jeg så enormt mye at jeg trodde jeg skulle blø ihjel, og det det var en utrolig skremmende opplevelse. Midt i sorgen var vi så heldige og få kjøpt oss hus, så isteden for og bare sørge var det hus og oppussing som sto i fokus. Vi så frem i mot inseminasjon i januar 2014.

Januar 2014

Ny kur med pergotime. Noen dager etter kuren dro vi på ultralyd for og sjekke størrelsen på eggposene. Posene var store nok, og etter en samtale med Danmark fikk vi beskjed om og sette ovitrelle og komme oss til Danmark. Dagen etter fikk vi time til inseminasjon. Vi hadde ikke god tid siden det kun tar 38 timer før egget slippes, så vi satte oss på flyet tidlig på morgenen. Rett fra flyet og inn på klinikken, spente og klare for første inseminasjon. Men først måtte vi ha egguthenting, da jeg hadde modnet for mange egg til at de kunne inseminere uten. Da vi skulle ta ultralyd viste det seg at eggløsning alt hadde vært, og vi ble sendt hjem med med strengt forbud mot sex, det var trossalt 8 egg løs i magen. Vi ble utrolig skuffet, og valgte alikevel og ha sex- men forsøket ble alikevel misslykket. 

I februar var det tid for samme prosess igjen, men denne gangen fikk vi gjennomført inseminasjonen. Det resulterte heller ikke i noen graviditet, og vi begynte og gi opp håpet. Vi var tomme for penger og måtte igjen starte med sparing. Jeg bestemte meg for og endre kostholdet og begynne på metformin igjen måneden etter, og det resulterte i nok en postiv graviditetstest. Denne gangen måtte det gå bra! desverre gikk det ikke bra denne gangen heller, og det ble konstantert svangerskap utenfor livmor i uke 6. 

Vi begynte og gi opp håpet, men jeg kontaktet spesialistsenteret for kvinner, som gav oss muligheten til og prøve pergotime igjen. det resulterte heller ikke i noe baby. Det begynte og slite på forholdet og vi var veldig utslitt av alle nedturene. Vi fortsatte med sunnere kosthold og metformin og pergotime. 

Men i August slo hellet andre veien, nå viste testen nok en gang GRAVID! Var alle gode ting tre?
Det gjenstår og se, men alt ser fint ut og vi venter nå en liten gutt 28.April 2015! 

 Det gjelder og ikke gi opp håpet, selvom alt går i mot deg!

6 kommentarer

Elin - Enkelgarderobe

12.01.2015 kl.20:00

Gratulerer!! :) alle gode ting er 3, det er jeg helt sikker på :)

Benedicte

12.01.2015 kl.20:31

Tusen takk for at du ville dele denne sterke historien, Ulrikke! Jeg har fulgt dere lenge på instagram, og jeg jublet og felte gledestårer på deres vegne nå som lillegutt klamret seg fast! Dette fortjener dere virkelig! Jeg gleder meg til å følge dere videre, og det er så fantastisk å være mamma, så bare gled deg! :-) Nyt resten av graviditeten, dette vil gå så bra! Stor klem fra Benedicte (Benedictewessel :-))

Snartmamma24

12.01.2015 kl.21:11

Så utrolig fint å se at dere har lykkes (følger deg på instagram) :-) Kom over spireliten bloggen din når jeg og min kjære også slet med å bli gravide. Har tittet innom deg innimellom etter det, har også gått igjennom en exu (behandlet med cellegift), en kjemisk og en spontanabort før spiren endelig satt! Bare en liten stund etter dere, termin 11. mai og venter også en liten gutt :-) Hurra for å ikke gi opp! Kjenner også på tidvis bekymring for om det faktisk skal å bra denne gangen etter så mye motgang, men tenk - denne gangen er det faktisk endelig vår tur! Klem til deg :-)

Heidi

14.01.2015 kl.09:43

Så fantastisk å lese:) fulgte også spireliten bloggen men vi var i forsøk, så det var kjekt å se at du ikke hadde sluttet å blogge, bare flyttet;) etter en MA og en SA på 3mnd ble jeg gravid med gogutten min etter ICSI insett i august 2013. Alle gode ting er 3:D

Ulrikke

16.01.2015 kl.14:57

Heidi: Godt og høre at det ble vellykket for dere :-D Koselig at du vil følge med oss videre. Jeg skal prøve og være flink til og blogge :-)

Ida Alice :)

07.02.2015 kl.15:17

Gratulere så masse med den lisje spiren :D Så kjekt at det endelig klaffet for dåkke! :)

Er sjølv ufb, prøvd i snart 5 år og har ein ganske dramatisk ex.u bak meg, så veit kor tungt det er å få håpet knust gang på gang! Vi har ikkje satt igang prosessen med å få hjelp, men beundra deg virkelig alt du har vert gjennom!! <3

Nok ein gang, gratulere så masse med spiren :D

Skriv en ny kommentar

hits